 |
|
|
 |
|
 |
|
|
|
Enhver hjemmeside med respekt for seg selv har en skikkelig rotete og forvirrende linkeside med en haug med linker over sider du sannsynligvis ikke har noen interesse av å besøke uansett. Men gøy er det!
Anders er han som har skylden for at jeg brukte flere hundre kroner på en Batmobil i Lego, og det ETTER at jeg flyttet hjemmefra. Vi har en del til felles når det gjelder musikk, bortsett fra at Anders faktisk er musikalsk. Anders kommer fra Stjørdal. Jeg skal prøve å ikke bruke det mot ham. Bjørn og jeg deler oldeforeldre. Det betyr ikke at vi går rundt på aldershjemmene med kniv, men at vi er tremenninger. Bjørn tegnet tegneserier før, og alle mente at vi visstnok hadde arvet samme gen. Men nå har han visst feiget ut og har ikke laget en serie på flere år. Chicken! eller Dadaph som han også har kalt seg ved en rekke anledninger. Tegnet en stund tegneserien "Sagaen om Dadaph Serraph". Nå gjør han ikke det lenger. Men de dumme sjøfuglene hans er da morsomme de og. Vågstrandas store sønn er ikke lenger bosatt i Molde, så inntil videre lager han den surrealistiske serien Arild hjemme hos foreldrene inne i Romdalsfjorden et sted. Jeg begynner etter hvert å få bred erfaring i å dele hotellrom med ham under Raptus. Schip ahoy hoy hoy! Knut liker Mac og PepsiMax. Jeg lurer på hvorfor vi er venner... Martin er tegneserienerd og sosialist. Jeg mistenker ham for å være oftere på Mormors Stuer enn han er hjemme hos seg selv... Olaf er donaldforfatter, nynorskmann, skaper av Nettserier og åfjording. Utenom dette er han en kjekk kar. Stian var redaktøren min i Pokus forlag en stund. Noen sa en gang at får være villig til å utgi den søpla jeg produserer så må jo vedkommende være en veldig god venn av meg. Tja... Stian er under "venner". Torgeir Trapnes er et navn som er verdt å merke seg. Om 10-15 år nevnes det i samme åndedrag som navn som Frode Øverli og Mads Eriksen. Du leste det her først!
Mitt foreløpig siste stripeprosjekt. Jeg er spent på hvor utviklingen vil ta serien. Det eneste jeg vet at jeg synes det er en god serie. Hvis andre synes det samme er det en ren bonus.
Gjengen som samler på biller, Bakepapir-Man og Tårben. Alle er serier av Arne G. Killingbergtrø Dersom du har lyst til å diskutere bukseløse ender er dette stedet å gjøre det Norsk mellomgrunnsforlag som er skyldig i å ha fostret frem flere merkelige serieskapere. Utgir blant annet antologien Forresten. Deres spesialiseringsområde grøsser- og fantasyserier, men de påstår at de av og til avviker fra dette dersom produktet er av høy kvalitet. Derfor har de utgitt et Holger og Hagbart-album... En av de norske stripeseriene som har fått masse oppmerksomhet de siste årene, men etter min mening langt fra nok. Norske avisredaktører: etter at dere har begynt å trykke meg fast, gi en spalte til Torbjørn Liens fantastiske serie om livet i et studentkollektiv. Forlaget hvis ledelse har mer baller enn Egmont og Schibsted tilsammen. Utgir antologien Fleip. Mads lagde en serie om seg selv og kalte opp serien etter en sjokolade. Nå tjener han bra på det. Hvis du som meg vil legge ut tegneseriene dine til allmenn beskuelse på nett, men ikke gidder eller har de sårt trengte kunnskapene til å lage en hjemmeside, så er Nettserier stedet for deg. Flere tusen lesere innom hver dag. Tegneseriebutikk med avdelinger i flere av de store norske byene Det går ikke an å snakke om norske tegneserier uten å dra frem Pondus. Det er snakk om den største norske tegneseriesuksessen noensinne. Fullt fortjent også. Nordens største tegneseriefestival finner du i Bergen utpå høsten en gang. Alle som er noe i Tegneserie-Norge er der, og de fleste som ikke er noe også... Det er her de er når suksessen når dem. Etterpå signerer de kontrakt med konkurrenten Egmont. Tegneseriebutikk i Sarpsborg Definitivt det beste tegneserietidskriftet på nett En gjeng tullinger som mot alle odds klarte å få samlet sammen og stablet en tegneseriegruppering på bena i bittelille Steinkjer i 2007. En gjeng tullinger som har sørget for at Trondheim fikk sin etterlengtede plass på tegneseriekartet i 2002 Det går ikke an å dra til Oslo uten å besøke den legendariske tegneseriekjelleren ved Tronsmo Bokhandel Norsk undergrunnsforlag som har bekreftet en gang for alle at tegneserier ikke nødvendigvis er bare for barn.
En to meter høy nederlender bestemte seg en dag for å lage en rockopera. Resultatet ble "Ayreon - The Final Experiment" - og flere oppfølgere. Siden denne nederlenderen og jeg har ganske lik musikksmak har også flere av mine favorittmusikere vært med på prosjektene hans. Ikke så verst bare det. Ritchie Blackmore er i mine øyne verdens beste rockegitarist. Etter å ha spilt hard rock i over 30 år begynte han på slutten av 90-tallet å spille middelaldermusikk. Han skuffet mange med det valget, men ikke undertegnede. Skjønt, det kan bli litt mye i lengden. Tyskere som spiller en blanding av melodisk trash metal og middelaldermusikk, passe inspirert av Tolkien og på de tidligste albumene også Stephen King. Samme hva som skjer, samme hvilke fantastiske band som skulle finne på å dukke opp og samme hvor mye gåsehud musikken deres gir meg - de vil aldri kunne bety like mye for meg som Deep Purple har gjort. Et av de viktigste bandene i rockehistorien. Basta! En gjeng tullete italienere som later som om de er alver og blander power metal og irsk folkemusikk. Det blir vel Power Folk Metal? Hvis jeg hadde brydd meg om slike kategorier så hadde det vel blitt det. De spiller mørk og aggressiv metal, av den progressive typen, men på en slik måte at det likevel blir melodisk og jeg liker det. Selv om de er svensker. Det startet som et fransk band som ble stemplet som "Rhapsody-kloner". Så sluttet plutselig hele bandet og bare grunnleggeren ble igjen. Etter at de forhenværende medlemmene gjorde seg ferdige med å sjikanere sin tidligere bandkollega på det offisielle forumet, jobber han nå med det tredje Fairyland-albumet. Det skal visst bli et soloprosjekt med gjestemusikere. Så rart. Jeg hadde skikkelig tro på disse folkene en gang. Mye av grunnen til det lå i at deres frontmann, Jioti Parcharidis, er en av de beste vokalistene og låtskriverene jeg har vært borti - også da det tredje albumet var under innspilling, fire år etter at det forrige kom, kom også nyheten om at han slutter... vi får se hvordan de klarer seg videre. Jeg skal nok følge med. Startet som enda et amerikansk metalband med skrivefeil i navnet sitt. Så fikk de med en klassisk skolert operasanger fra Elverum, og plutselig hadde de ikke bare en god vokalist, nei de begynte å skrive bra musikk og utgi gode album også! Nok en gjeng med svensker som spiller mørk progressiv metal. Konseptene på albumene deres er så dype at det tar litt tid å sette seg inn i dem. Siden musikken er spesiell nok er det ikke alltid jeg gidder. Dette må være en av favorittsidene mine på nettet all over. En svær database med liste over band med en eller annen tilknytning til progsjangeren, og på flere av bandene er det også mulighet for streaming av utvalgte lydspor. Denne siden har vært delvis skyldig i at jeg har oppdaget flere av mine favorittband. Jeg skrev "of Fire" i parantes. Fordi det disse italienerene ga ut før 2002 er noe av det beste jeg har hørt innen episk metal og gjorde at de ble et av mine absolutte favorittband. Men så rotet de seg bort i rollespillfantasiene sine og det ble for mye og for overdramatisk. På den tiden de byttet navn fra Rhapsody til Rhapsody of Fire av copyrightårsaker var det over for min del. Men jeg koser meg fortsatt med det gamle. Disse finske herrene er etter min smak et egentlig ganske ordinært band som bruker litt for mye trommepedal. Men de har enkeltlåter som scorer veldig høyt, og det er grunnen til at jeg trofast kjøper albumene deres. Dette er kongene av progressiv power metal uten tvil. De overrasker hele tiden, og hver gang jeg hører på albumene deres oppdager jeg noe nytt. Det er vel derfor jeg aldri går lei av dem. Om Symphony X er kongene så står Threshold rett nedenfor tronen klare til å utfordre. Musikken er mindre komplisert og noe lettere tilgjengelig musikalsk sett, men arrangementene er langt fra kjedelige. En gjeng italienere fra mafiaøya Sicilia med forkjærlighet for power metal og filmmusikk og følgelig spiller en blanding av dette. Det har også ført til at de hele tiden blir sammenlignet med sine landsmenn Rhapsody of Fire. Jeg hører riktignok en klar forskjell, men i likhet med storebrødrene fra nordlige Italia lurer jeg på om de ikke har mistet grepet dessverre.
En ting er å samle en masse røverhistorier i en bok og kalle det religion. Noe annet er å gjenfortelle hele boka med hjelp av legoklosser. Hvis du vil vite når du dør kan du spørre denne klokka. De som har lagd den er smarte sånn sett - dør du på en annen dato er du ikke i live slik at du kan saksøke dem for å ta feil. Med mindre du lever lenger enn de antar da. Jeg digger Strong Bads e-poster, og har de siste årene vært nødt til å titte innom hver mandag for å se etter oppdateringer. Det var en gjeng kvisete ungdommer fra Trondheim som ville lage hjemmeside bare for å tjene penger på reklameinntekter, og kort tid etterpå var siden et kultfenomen.
|
|
 |
